I forbindelse med at jeg jobbet i Namibia i 2002, skrev jeg en avisartikkel som jeg tenkte jeg ville legge ut på nett. Bildene er desverre ikke av god kvalitet, særlig ikke etter scanning… men lar de stå som de er. En uforglemmelig opplevelse, bli med på reisen da vel…
I seks uker var jeg utplassert i praksis i Sunshine barnehage i Namibia, som en del av siste halvårs fordypning ved førskolelærerutdannelsen i Oslo. Utvekslingen som var en del av et brobyggingsprosjekt gjennom Namibiaforeningen, var en annerledes og spennende praksisperiode.
Aldri nok forberedt
På forhånd prøvde jeg å forberede meg faglig og mentalt på møtet med en ny kultur, men man kan aldri få forberedt seg nok. Det ble mange flotte møter med mennesker, men også noen vanskelige.
Barnehagen lå i Otjiwarongo, en by på størrelse med Sandefjord, men med kun en liten hovedgate. Namibia har siden kolonitiden med Sør-Afrika vært under apartheidregimet, og selv lille Otjiwarongo bærer preg av skille mellom hvit og svart. På venstre side av hovedgaten bor de “hvite”, som også er de rikeste. På andre siden av gaten, med tilhørende slumområder, bor den “svarte” befolkningen. Som et resultat av dette skillet, har svært få svarte barn pratet med, klemt eller hatt en hvit venn. Derfor var det ekstra stas å bli kjent med meg, ei hvit og lyshåret jente.
Barna smakte på huden min, dro meg i armer og ben, studerte mine blå øyne og sa stadig; “your eyes is like water”.
Hver dag da jeg gjorde min entre i barnehagen hørtes “teacher Tornerosa” langt borti gaten fra 55 ivrige, smilende barn
Jeg kommer aldri til å glemme herlige Victor (4 år)
Det var ikke lett å får gjort så mye, til tider kunne jeg ha 40-50 barn rundt beina. Etterhvert innså jeg at barn og voksne var fornøyde med at jeg bare var sammen med dem.
Barnehagen jeg var i, hadde 55 barn i alderen to til seks år, og kun to voksne. Kommunikasjonen forgikk på engelsk, men barnegruppen hadde innslag av minst 7 stammespråk. Ett av dem var svært karakteristisk med sine klikkelyder.
Kristendommen satt tydelig preg på hverdagen; hver dag ble det bedt morgen- og matbønner og sunget kristne sanger. Sunshine barnehage lå rett ved sentrum og var en av de dyreste barnehagene i byen, og hadde høy status. 150 norske kroner kostet det for en måned, i motsetning til 20 kr som foreldrene oppe i slummen betalte. Likevel kan ikke barnehagens ressurser sammenlignes med norske forhold.
One, one, one, again…
I barnehagen hadde vi undervisning store deler av dagen med fire til seks-åringene, og kun to timer til barnestyrte aktiviteter, en totalt annerledes undervisningsform enn vi finner i Norge. Læreren stod foran klassen med pekestokk og lærte bort tall, bokstaver, om kroppen, frukt, farger osv.. Alle barna ble drillet i å si “one” om og om igjen. Her talte man ikke 1, 2, 3..
En av mine oppgaver i praksisperioden var å delta med undervisning. Jeg fikk sjansen til det for 33 barn, og viste litt av hvordan vi jobber i norske barnehager. Etter mitt fritt gjenfortalte “Bukkene Bruse- dramaspill” ble øvingslæreren min forbauset. Hun hadde ikke tenkt på at barna lærte gjennom drama, musikk og fortelling. En etter en kom barna opp og spilte sekvensen, selv de som ikke kunne engelsk språk!
“Tippety tapp, tippety tapp” hørte jeg fra lekende barn hver dag resten av perioden…
Man tar det man har
Selv om Sunshine barnehage etter Namibisk standard var rikere enn mange andre, kan man ikke sammenligne utstyr og materiell med det man finner i norske barnehager. Jeg har lært at man kan lage mye uttav små ressurser. Man tar hva man har. Jeg laget bøtter, siler og spader av avkappede vannflasker som barna iverig brukte i sanden. Mange av barna lagde flotte byggverk og lekte i flere timer.
Rollelek er også alltid gratis og universelt.
Ble slått
Selv om det idag er forbudt å slå etter grunnloven i Namibia, blir denne typen straff fortsatt uttøvd i stor grad. Når barna ikke var stille, kunne det vanke et slag med belte, kjegler eller håndflate. Det var virkelig tungt å se barna bli slått.
En gang måtte noen barn stå med armene opp i en halvtime som straff. Ett av barna måtte stå med en stol over hodet i tillegg. Det gjorde vondt å se.
I Namibia har man et helt annet syn på barnet enn det jeg er vant til. Den voksne har makt og autoritet ovenfor ungene, og var virkelig strenge av og til. Men da jeg opplevde dette kunne jeg heller ikke la vær å forstå lærerne; det skal ganske mye til å få 55 barn stille.
De voksne så ganske forundret og uforstående på meg mange ganger idet de fant meg krabbende, lekende med barna på gulvet.
Livsglede og livsrytme
Jeg har lært mye om meg selv som menneske, og har fått ett helt annet bilde av mennesker fra andre kulturer etter å ha møtt dem personlig. Jeg får også forståelse for deres arbeidsmåter, barnehagene har så andre fysiske forhold enn Norge.
Jeg har sett at barna er lykkelige i Namibia, tross små ressurser. Jeg har møtt en livsglede og livsrytme vi kan lære av.
Jeg håper at jeg har fått være med og bygge bro mellom det hvite og svarte, Namibia og Vesten, og har fått vist i barnehagen at jeg har verdsatt alle barna like mye.
Tilbake i kalde nord kan jeg fortsatt høre 55 barn synge “bro, bro brille” av full hals. Jeg ser alle som kjemper etter å bli fanget.
Jeg ser situasjoner med de glade barna i liflige rytmer. Herlige barnestemmer som sier “i love you teacher Tornerosa” sitter fortsatt friskt i minne.
…for jeg fant “mitt Afrika”
Jeg er beæret! Og ser på meg selv som halvt sebra 
